gribtoNewF

Til Canada: Kanskje vi kan seile rundt stormen?

Noe vi har lært fra flere år med seiling og paragliding, er at man bør benytte sjansen når værforholdene er der. Forholdene var ikke perfekte, men skal man vente på perfekte forhold kommer man sjelden noen sted.

Den perfekte planen

Fredag den 14 august så ut som et bra værvindu å forlate Grønland, med retning mot Newfoundland. Ca en ukes seilas. Planen var å seile syklonisk (mot klokka) rundt ett passerende lavtrykk. Når lavtrykket skulle passere øst for oss, kunne vi bruke den nordlige vinden på vestsiden til å seile sørover. En trygg og god plan, men dette endret seg.

Da fredag nærmet seg ble værmeldingene verre. Lavtrykket hadde blitt sterkere og tregere. Det vil si at hvis vi skulle dra på fredag måtte vi seile rundt på forsiden (østsiden) av lavtrykket. Det gjorde ting endel vanskeligere.

Lavtrykket beveget seg østover, mot oss. For å ikke havne i det verste av vind og bølger, må vi seile raskt nok sørover før lavtrykket treffer oss. På et eller annet tidspunkt vil uansett lavtrykkets kaldfront treffe oss, men jo lenger sør vi er desto bedre blir det.

Planen vår ville fungere, så lenge vi seilte raskt nok og lavtrykket ikke ble sterkere eller raskere. Istedenfor å bite negler foran dataen, oppdatere nye værmeldinger og diskutere mer med meteorologer så dro vi bare! Hvis vi ventet mer kunne det hende sjansen gikk fra oss og vi kunne risikere å vente uker på neste værvindu, om det i det hele tatt kom. Sesongen er kort og det er ikke lenge til høststormene bygges opp. Vi satt et «point of no return» punkt på kartet. Hvis vi ikke greide å seile raskt nok, eller værmeldingene endret seg til det verre måtte vi seile, med halen mellom beina, tilbake til Grønland.

IMG_3647
Vår svært kompliserte plan..

gribtoNewF

Point of no return

Vi kastet loss og hastet oss avgårde, men mørket tok oss igjen før vi hadde kommet ut av isområdet. Det er en ekkel følelse å speide etter isfjell i mørket. De store isfjellene er det faktisk mulig å se, men ikke de små men fortsatt farlige isbitene som løsner fra isfjellene. Ettersom denne isen blir dratt avgårde med vinden la vi oss på lo (vindsiden) av alle isfjellene vi så. Denne sikksakk kjøringa gjorde at tidsskjemaet vårt ble enda strammere.

OLYMPUS DIGITAL CAMERA
Det begynner å mørkne
OLYMPUS DIGITAL CAMERA
Solnedgang
OLYMPUS DIGITAL CAMERA
Solnedgang

Da vi nærmet oss “point of no return”, hadde vi ikke dekning til å oppdatere værfilene. Satellitt telefonen ble derfor brukt til endel telefonsamtaler og tekstmeldinger med meteorologen vi hadde kontakt med. Værmeldingen hadde ikke endret seg mye, og vi hadde seilt raskere enn antatt. Vi fikk inntrykk av at det fortsatt kunne bli røffe forhold når kaldfronten treffer oss, men da skal vi være ganske nære land, så vi satset videre!.

Møte med kaldfronten

Etter fire dager på havet møtte vi kaldfronten til lavtrykket. For å komme raskest mulig gjennom, vendte vi båten vinkelrett mot systemet. Selv om det medførte vi seilte feil vei.

OLYMPUS DIGITAL CAMERA
Omringet av skyer
OLYMPUS DIGITAL CAMERA
Rett før vinden begynner å øke

Vinden var lett og varierende så vi tøffet for motor. Med en kopp varm te satt jeg i cockpiten idet vi stadig nærmet oss tunge skyer og tåken som markerte fronten foran oss. Spent som et barn på julaften satt jeg å funderte på hva som befant seg bak tåka. Hvor store bølger gjemmer den, hva slags vinder vil vi møte. Gjemmer det seg mer havis der inne? Vi forventet det værste, men håpet på det beste. Jeg kunne uansett ikke la være å glise, dette kan bli spennende!.

Ikke lenge etter, selv om det føltes som en evighet møtte vi vinden. Første rev ble satt (redusering av seilareal), så det andre (maksimalt redusering av seilarealet). Vindstyrken ble derimot aldri så ille som fryktet. Problemet var bølgene og vindretningen. Til tider gikk båten nesten ikke fremover og vi mistet derfor styrefart. Det var hardt arbeid å holde kursen.

Hele natta vekslet jeg og Jørgen på å styre. Bølgene slo stadig over båten, litt hardere for hver gang. En av bølgene traff oss så hardt at vi måtte klamre oss fast. Pusten ble slått ut av meg i det den traff. Gjennomvåte stirret jeg og Jørgen forskrekket på hverandre til vi brøt ut i latter. Latter demper all spenning og stress, men dog, kanskje litt smågale av mangel på søvn, var latteren genuint glede. Det var absolutt aldri fare for liv, været ble ikke ille nok til å frykte noe som helst. «Drittvær” kan faktisk være ganske så gøy når det mestres.

Alt ble bedre når sola endelig sto opp igjen. Janne og Andreas tok over rattet, da jeg og Jørgen slokna i lugaren. De måtte fortsatt kjempe mot endel bølger og vind, men det værste var over og de styrte oss trygt igjennom den siste biten før vinden og bølgene endelig roet seg og vi kunne vende nesen riktig vei igjen.

OLYMPUS DIGITAL CAMERA
Jørgen hviler med godputa

Leif Erikssons siste dråpe

Endelig nærmet vi oss land etter seks dagers seilas. Første havn i Canada ble St John’s i Newfoundland. Temperaturen var godt over 20 grader, så seilklærne ble kjapt strippet vekk. Rett etter at vi ble klarert inn i Canada tømte vi Leif Eriksson whiskyen vår før vi vinglet oss en tur på et tilsynelatende vuggende landområdet.

OLYMPUS DIGITAL CAMERA
Leif Eriksson whiskyen er tømt!