OLYMPUS DIGITAL CAMERA

Mot nordvest til Island

OLYMPUS DIGITAL CAMERA
Simon, og utsikt til Færøyene, vi hadde denne utsikten alt for lenge

Vi hadde funnet et ganske godt værvindu for seiling til Island, som startet allerede dagen etter at Simon ankom båten. På Fredag ble det meldt svak vind med noe bølger, en kombinasjon som kan bli litt lei, men ettermiddagen så grei ut. Lørdag ville bli glimrende, med lite bølger og grei vind med god retning. Søndagen var vi litt usikre på, det var meldt store bølger, og nesten ikke vind. Det er jo litt unormalt at det blir store bølger når det ikke er vind. Vi studerte det nærmere, og fant ut at det var bølger fra et værsystem syd for Island. Det var snakk om store dønninger. Vi var litt nervøse for hvordan forholdene skulle bli på søndagen, men antok at det ikke ville bli så mange timene med seilas på søndag uansett.

OLYMPUS DIGITAL CAMERA
Hestur og Koltur

Utidevann

Planen var å dra fra Tórshavn rett etter middag, for å få de rette tidevannsstrømmene. Motoren skulle brukes inntil vinden kom utpå Lørdags morgen, og så seile resten av veien. Da ville vi komme inn til Island på søndag formiddag. Vi skulle bare skrive litt blogg, rydde klart til seilas, handle inn mat, og jeg hadde en liten jobb jeg skulle få gjort på storseilsfallet. Det endte som det måtte, vi ble liggende litt på hæla, og etter utsjekk fra havnekontoret var det bare en time til strømmen skulle snu. Resultatet var at vi endte med å bruke nesten et halvt døgn på å komme oss ut fra Færøyene. Vi fikk oss også en ubehagelig overraskelse om hva som hender når kraftig strøm går mot bølgene. Bølger som egentlig var rundt 1,5 meter høye, og helt fine ble plutselig 4 meter høye og veldig krappe. Vi hadde også bare 0,6 knop fremdrift, så vi gav opp og dro litt tilbake for å vente på at strømmen skulle gi seg. To timer senere var forholdene noe helt annet, og vi kunne rundt syv tiden på lørdag morgen endelig legge Færøyene bak oss, og ikke før godt utpå lørdagen forsvant øyene fra horisonten.

OLYMPUS DIGITAL CAMERA
Fremdeles Færøyene, vi gikk ganske nære Trøllhøvdi, hvor det var mindre støm i følge katene. Det fungerte, men det var bare et kort strekke.

Det ble raskt klart at vi kom til å måtte seile gjennom hele søndagen også, og jeg var hvertfall litt nervøs for at det meldte været skulle bli ubehagelig.

På bølgelengde med bølgene

Nå var det lørdag, og værmeldinga slo til, vi seilte raskt og behagelig med kurs nesten rett mot målet, med vinden aktenfor tvers seilte vi mye med genakeren, og hadde hastigheter mellom 6 og 10 knop. De gode forholdene holdt seg faktisk til langt ut på formiddagen på søndag. Dønningene som var meldt dukket opp rundt lunsjtider, og på det tidspunktet var de helt flotte å seile i, vi merket de nesten ikke, men det var fascinerende å se på hvordan havet formet seg som et bakkelandskap. Båten duvet opp og ned bakkene nesten uten å rulle på seg. Dønningene viste seg faktisk aldri å bli noe trøbbel, selv om de vokste utover dagen, også når vi måtte starte motoren etter at vinden gav seg var det fremdeles behagelig ombord i båten.

 

OLYMPUS DIGITAL CAMERA
Simon leser “Døds skipet”
OLYMPUS DIGITAL CAMERA
Varm kaffe og behagelig sitteplass
OLYMPUS DIGITAL CAMERA
Aina kommer på vakt.
OLYMPUS DIGITAL CAMERA
Ikke så lett å se de store dønningene på bildet

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

OLYMPUS DIGITAL CAMERA
Delfiner, vi kunne se de svømme under båten

Selv om seilingen var best på Lørdag, ble søndagen på mange måter den beste dagen. Vi kom skikkelig inn i rytmen ombord i båten, og alle hadde fått sovet godt ut. Solen tittet frem i perioder. På ettermiddagen satt vi å studerte fuglelivet, som det yrer av på hele havet her oppe. Vi oppdaget delfiner, og stoppet for å se nærmere på de, fint å se hvordan de svømmer under båten og dukker opp rundt oss.

Island i “sikte”

Plutselig bryter Simon ut: “Jeg har mobil dekning!”. Vi begynte å speide ut i horisonten, men kunne ikke se land, det gikk faktisk flere timer før vi kunne skimte land. Ikke lenge etter at vi endelig kunne se land, forsvant det igjen, tåka la seg rundt oss, vi kunne ikke se mer en et par båtlengder foran oss. Radaren ble skrudd på, og vi rotet frem signalhornet. Alt virket som det skulle, godt var det, vi så ikke noe før vi var veldig nære land. Tåka løftet seg kanskje 30m, og vi kunne se sidene av fjorden hele veien inn til Seyðisfjörður, men om det var fjell eller bare hauger var umulig å si. Den lave tåken, og det flate svake lyset gav et eventyrisk preg på innseilingen.

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

Det var fremdeles lyst når vi la til kai bak den norske seilbåten Frida. Klokken var blitt ett om natta, og avsluttet en flott dag med whisky, rugknekkebrød og fenalår.

OLYMPUS DIGITAL CAMERA IMG_2536